Leirbakken Øvre
Gårdsnr. 8 – Bruksnr. 3
Eiendommen er på 45180 dekar.
Dagens eier: Sten-Arthur Sælør.
Det er ikke husdyr på gården i dag, men jorda blir slått.
Eiendomsgrenser
Gårdshistorie
Rydningsmannen i Leirbakken het Fredrik Fredriksen. Han fikk bøxel på plassen Lærback i 1693, men det er mulig at ryddingen av plassen startet noen år tidligere. Reidar Bolling skriver i sin gårdshistorie at koppskattligningen av 1645 viser at Ole Lerbakk og kona Siri Knutsdatter bodde på gården. Dette er nok feil da det ikke er mulig å finne disse to verken i koppskatteligningen i 1645 eller i andre dokumenter.
I likhet med de andre bøndene i Nordli var Fredrik Fredriksen leilending under staten (Kongens allmenning). Allerede i 1700 er Olle Paulsen, født 1680, oppført som ny bygselsmann i Leerbacken. Olle Paulsen kom fra Inderdalen i Sørli, hvor faren Povel Larsen, født 1645, som kom fra Hammerdal, slo seg ned i 1682. En av brødrene til Olle Paulsen, Peder Paulsen, f, 1673, fikk bøxel på Kveligården i 1693.
En kan anta at Fredrik Fredriksen døde tidlig, og at han ikke etterlot seg noen sønner som kunne overta gården. Vi kan sannsynliggjøre at han hadde 3 døtre, Anne, Berit og Karin. Berit Fredriksdatter finner vi igjen som en av i alt 4 koner til Peder Jørgensen Skjelbred. Hun døde i 1699. Karin var hun som fikk fengselsstraff fordi hun hadde fordrevet et foster med kvikksølv etter at hun hadde hatt et utenomekteskapelig forhold med en gift mann fra Sørli. Anne Fridercsdtatter Leerbakken er oppført i Snåsa kirkebok for 1733 i avsnittet “Egteqvinders Introduction” sammen med 5 andre kvinner fra “Nordre Findlie”.
(På 1700-talllet ble en kvinne som fødte et guttebarn betraktet som uren i 7 dager og måtte holde seg hjemme i 33 dager. Fødte hun et jentebarn, var hun uren i 66 dager og kunne ikke være med på noe hellig på den tiden. Først når mødrene var introdusert av presten, kunne de ta+ sin plass i menigheten igjen.)
I den første bygdeboka, Gårdshistorie Nordli, sto det at Olle Paulsen var enkemann, men ble senere gift med Anna Fredriksdatter, og at det er sannsynlig at hun var datter til Fredrik Fredriksen. Det var oppgitt bare ett barn, Jon Olsen Lerbak, født 1710. Alt dette er nok feil. Olle Paulsen ble gift med Elen Johnsdatter, f. 1685, og det kan dokumenteres at de hadde 10 barn.
I skifteprotokollen etter Olle Paulsens død i 1738 står det bl.a.: «Enken Elen Jonsdatter …. og deres udi ægteskapet til sammen avlede 10 børn: Povel Olsen myndig, Joen Olsen myndig, Lars Olsen myndig, Hans Olsen 18 år, Niels Olsen 16 år, Joen Olsen den yngre 14 år, Peder Olsen 12 år, Elen Olsdatter gift med Jens Arentzen Bratland, Berithe Olsdatter gift med Ole Joensen Sandvig, Marita Olsdatter.».
Det var altså en Joen den eldre og en Joen den yngre. I og med at en har klare bevis på at de to eldste brødrene, Jon og Povel (Paul), var de første som begynte som nyrydningsmenn i Frostviken i 1737/38, må det være Jon den yngre som overtok gården. Også broren Hans endte opp som nybruker i Frostviken, nærmere bestemt i Viken. Og faktisk er også to av sønnene til søstra, Elen Olsdatter, registrert blandt de første beboerne i Frostviken. Ivar Jensen overtok gården i Frostviksbränna etter at onkelen Paul døde. Han ble da nabo til Jon Olsen, mens broren, Aron Jensen, slo seg ned på et nybruk ved Björkvattnet. Alt tyder på at også den yngste sønnen til Olle Paulsen, Peder Olsen, født rundt 1727 ,endte opp som nyrydningsmann i Frostviken. I en synfaringsprotokoll fra 1764 er en Per Olssson oppført som åbo (nybryker) i Mon.
Lerbak Øvre på slutten av 1800-tallet. Fra Lars Ingulfs fotosamling.
Her kan du lese mer om de første 6 beboerene i Frostviken, hvor alle 6 med stor sannsynlighet stammet fra Leirbakken: De første beboerne i Frostviken – Des. 2025
I likhet med alle de andre gårdene i Nordli (og Inderdalen i Sørli) ble Leirbakken solgt til Hans Hornemann i 1728. Han videresolgte gårdene til flere eiere på Snåsa. Da John Olsen Lerbakk endelig fikk kjøpe gården i 1762, var det Ole Jonsen Støvra fra Snåsa som var selger. Kjøpesummen var 50 riksdaler. Her kan du lese en utskrift av skjøtet: Skjøte fra Ole Jonssen Støvren til John Olsen Leerbak
John Olsen den yngre, født rundt 1724, var gift med Birgitte Jakobsdatter, født 1712. De hadde 4 barn. I 1779 ble gården overdratt til to av sønnene, Ole Johnsen, født 1747, og Jacob Johnsen, født 1753. Her kan du lese en avskrift av skjøtet fra enka etter John Olsen til Ole og Jacob: Skjøte fra Berethe Jacobsdatter Leerbach til Jon og Jacob Johnsen 1779
Gården ble deretter drevet i fellesskap i et par generasjoner. En gang mellom 1810 og 1838 delte eierne eiendommen mellom seg, men de to husstandene bodde fortsatt under samme tak. Ifølge Hans Kveli var det to hus som var bygd sammen. Formell utskiftning med grensebeskrivelse skjedde først i 1866. Da flyttet den ene eieren østover og satte opp nye hus på det som ble bruksnr. 1 – Leirbakken Østre (også kalt Nergår’n). Den andre eieren flyttet oppover og bygde nye hus på det som ble bruksnr. 3 – Leirbakken Øvre (også kalt Oppgår’n). Oddbjørg Genberg forteller at i dagligtale ble det bare brukt «Oppatt» og «Neat». Husene på den opprinnelige gården lå et stykke nordvest for «Ingulfsplassen» ifølge Oddbjørg.
I 1810 overdro Ole og Jacob Johnsen Lerbakkgården til sønnene John Olsen og John Jacobsen. Du kan lese en avskrift av kjøpekontrakten her: Kjøpekontrakt 19.03.1810 fra Ole og Jacob Johnsen til John Olsen og John Jacobsen.
I matrikkelen av 1838 framgår at det nå er to selvstendige, like store, bruk med egne løpenr.
Det var John Jabobsen, født 1780, som overtok den delen av gården som senere fikk bnr. 3. Han var gift med Dordi Hansdatter Sandvik, født 1782. De hadde 8 barn. Den eldste sønnen, Hans Johnsen, født 1807, overtok bruket i 1841. I et dokument, datert 24.06.1866, er det en nøyaktig beskrivelse av grensene mellom de to brukene. Ole Johnsen har underskrevet dokumentet med Ole Johnsen Lerbakken, mens Hans Johnsen har underskrevet m.p.P. (med påholden penn) Hans Johnsen Leerbak.
Her kan du lese en avskrift av dokumentet som beskriver delinga av gården mellom Ole Johnsen og Hans Johnsen: Deling av Leirbakken i 1866
I 1865 ble det gjennomført en revidering av matrikelsen. Endelig vedtak om skyldsetting ble først gjort i 1870. Her kan du se en avskrift av forslaget til skyldsetting: Revisjon av matrikkelen i 1865 – Leerbak Øvre
Hans Johnsen var gift med Kirsti Bjørkvatten, født 1820. De hadde 7 barn. Den eldste sønnen, John Hansen, født 1852, overtok gården i 1874. Etter bare 3 år overdro han gården til Morten Hansen Kveli, født 1846. Han var gift med Lisa Rolandsdatter Estil, født 1844. De hadde 4 barn, men ingen av barna overtok gården. I stedet solgte Morten Hansen gården til Ole Olsen Lerbakk fra bnr. 1. I skjøtet, som er datert 28.07.1882 står det bl.a.: “Kjøberen har at overtage det Gaaarden paahvilende Kaar til Enken Kirsti Jensdatter efter Kaarseddel af 18/2 1875 thl. 7/9 1875.” Her kan du lese en avskrift av kjøpekontrakten fra 1879: Kjøpekontrakt 13.01.1879 fra Morten Hansen Lerbak til Ole Olsen Lerbak
Ole Olsen var gift med Marit Hansdatter, født 1851. Hun kom fra husmannsplassen Oldermoen, og var datter til Hans (Stor-Hans) og Eli (Stor-Eli) Kveli. Ole og Marit hadde et barn, sønnen Oluf Helmer, født 1880. Ole Olsen døde i 1886, bare 35 år gammel. Kona, Marit, ble eier etter skifte i 1888. Hun giftet seg på nytt med Ole’s eldre bror, John fra «Nergårn». De to eide dermed begge Leirbakkgårdene.
Marit døde i 1892, bare 41 år gammel. Sønnen Oluf var bare 12 år da han ble foreldreløs og fikk overdratt gården. Han fikk oppnevnt kirkesanger Ole Rønning som verge. I perioden 1892 – 1902 var Lars Larsen Ingulfsvand og broren, John Larsen Ingulfsvand, forpaktere på Lerbakken Øvre. Etter at Oluf overtok drifta av gården, etablerte brødrene seg på hver sin plass under gården (Ingulfsplassen og Jo-bygget). Her kan du lese en avskrift av forpaktningskontrakten som Ole Rønning inngikk på vegne av Oluf Lerbak: Forpaktningskontrakt fra Oluf Helmer Lerbak
Oluf var gift med Jakobine Ryan, født 1879 i Henning. De fikk to døtre, Målfrid, født 1905, og Dagny, født 1909. Dagny giftet seg med Olov Hilding Hedstrøm, født 1910 i Frostviken, og de overtok gården i 1938. De fikk en datter, Oddbjørg, født 1933. Hun ble gift med Per Genberg, født 1933, fra Trondheim. De fikk en sønn, Per Helge, født 1959. Han overtok gården etter bestefaren i 1978. Per Helge og faren drev med sau til år 2000. Etter det har det ikke vært husdyr på gården. I 2005 solgte Per Helge den store eiendommen til Sten-Arthur Sælør , født 1958. Han er gift med Maria Collet Sælør, født 1959.
Intervju med Oddbjørg Genberg om Leirbakkgårdene:
Husmannsplasser
Jo-bygget
Denne plassen er ikke registrert som husmannsplass, og det finnes ikke noen kontrakt eller festeavtale på plassen. Bror til fotograf Lars Larsen Ingulfsvand, John Larsen Ingulfsvand, født 1852, bygde seg en heim der etter at han og broren var ferdig som forpaktere i Leirbakken Øvre. Han var gift med Elen Hansdatter (Jo-Eli), født 1862. Hun var datter til Hans Johnsen Lerbak på Øvergården. De hadde ingen barn, men tok til seg en fosterdatter, Signe Oleanna Totsås, født 1892. Hun ble gift med Ingvald Harmo i hans første ekteskap. Hun døde i 1928, bare 34 år gammel. Senere kom Harald Homo, født 1901, til Jo-bygget som smågutt og vokste opp der.
Plassen ble i dagligtale kalt «Bygge» eller «Jo-bygge». På enkelte kart står det også «Sørbygget». Den lå langs kirkevegen fra Lerbakk (og Ingulfsvand) på sydsiden av Lerbakkelva. Jo-Larsa døde 28.07.1923, 70 år gammel. Enka, Jo-Eli, bodde i mange år alene i «Jo-bygge», men flyttet til slutt til Øvergården hvor hun døde 12.01.1945, 81 år gammel.
I 1943/44 ble våningshuset på Jo-bygget flyttet til Leirbakken Øvre og bygd opp med ei forlengelse vestover. Bygget ble først brukt som hovedhus og senere som sommerstue. Huset «Rødstuggu» (tidligere «Blåstuggu») er nylig pusset opp og er i topp stand.
Fjøset finnes det godt synlige rester etter på plassen. En større mur tyder på at fjøset har vært i 2 etasjer med kjørlembru. Det er også tydelige rester etter en mur på ca. 2 x 2 meter, hvor det kan ha stått ei badstu eller et lignende bygg. Ifølge Oddbjørg Genberg var det også et stabbur på plassen.
Ingulfsplass
Fotograf Lars Larsen Ingulfsvand bygde seg en heim her rundt 1903 og festet plassen av Leirbakken Østre. Husa ble satt opp midt på innjorda mellom Leirbakken Østre og Leirbakken Øvre, nedenfor der veien går i dag. Plassen er litt sydøst for der den første gården lå i Leirbakken (før en av familiene som bodde sammen flyttet østover mens den andre flyttet nordover).
I 1911 ble plassen fradelt bnr. 1 og fikk navnet Nergården med bnr. 7. En trodde først at bruket var fradelt bnr. 3, men delingsforretningn fra 1911 viser at det var fradelt bnr. 1 Leirbakken Østre.
Våningshuset på Ingulfsplassen som nybygg i 1903. Fra Lars Ingulfs fotosamling.
Myrmoen
Denne plassen ble brukt av Roland Johnsen Lerbakk, født 1825. Han festet plassen av sin bror, Hans Johnsen Lerbakk, som eide Leirbakken Øvre. Her kan du lese eb avskrift av husmannskontrakten: Huusmandsseddel fra Hans Johnsen Lerbak til Roland Johnsen
I 1867 solgte Hans Johnsen plassen til svigersønnen John Johnsen. Bruket ble da fradelt bnr. 3 og fikk navnet Nordbakk med bnr. 4. Gården og eierne er nærmere beskrevet under Gårder.
Seterområder
Seteren som tilhørte Leirbakken Øvre er antagelig noe nyere enn den andre Leirbakkseteren.
Seteren til Leirbakken øvre lå sydøst for gårdene, like på andre sida av Leirbakkelva. Begge setrene er benevnt som Leirbakkseteren, men enkelte steder står det Olufseteren på den som tilhørte Leirbakken Øvre. Dette skyldes antagelig at Oluf Lerbakk eide denne seteren i sin tid. Det er ikke mulig å påvise rester etter seterhusene i dag. Men mye tyder på at den lå ved en bekk (Malendalsbekken på kartet) som renner ut i Leirbakkelva, ca 800 meter øst for Leirbakkgrustaket. Hustuftene er antagelig blitt borte i forbindelse med bygging av en skogsbilveg.
Utmarksslått og slåttemyrer
I Bygdebok for Lierne kommune, bind 5, temahefte 2, Seterbruk og utmarksslått, er oppgitt følgende utmarksslåtter under Leirbakken:
Stormyra, Kjerrmyra, Furumyrin, Småmyrin, Akrokmyrin, Åsmyrin, Måneskinnstakkslettet, Hitesmyra, Høyrønningen, Oppskerrimyra, Herstakkslettet, Storbergmyra og Fjellstakkslettet. Andre myrer som sannsynligvis ble slått: Flatfjellmyra, Setermyrin, Stakksletta og Hundhæsjan. Mesteparten av myrene ligger sør og vest for gårdene og er således utenfor UKL-området. Ifølge Oddbjørg Genberg var det myrslått på flere myrer nord for Leirbakkgården, opp mot Åsen. Her sto det også ei forbu, som det vises rester etter i dag.
Stormyra på andre sida av elva, sør for grustaket, er på hele 53,5 dekar. I 2025 utarbeidet Biofokus en skjøtselsplan med tanke på restaurering og utvidelse av myra. Se ellers under Skjøtselsplaner hvor det er lenke til planen.
På vei til myrslått: Anton Ringstad, Målfrid Lerbak, Hilding Hedström, Dagny Hedström og Daniel Leirli. Fra Lars Ingulfs fotosamling.
I et dokument i forbindelse med revidering av matrikkelen for Lierne i 1865 er det oppgitt for hver gård hvor mye «Gaardens Udslaatter og Fjeldslaatter afgiver aarlig»:
- Sætervoldhø 9 Læs
- Næsslåtter 4 Læs
- Starslaatter 73 Læs
Her kan du lese hele en avskrift av forslaget til skyldsetting: Revisjon av matrikkelen i 1865 – Leerbak Øvre
SEFRAK-bygg
Det eldste våningshuset på gården ble flyttet fra husmannsplassen Jo-bygget av Hilding Hedstrøm i 1944/45. Det ble oppført ca. 1902 da John Larsen Ingulfsvand sluttet som forpakter på hovedgården og ryddet seg en heim på søndre side av Leirbakkelva. Huset er fullrestaurert av nåværende eier og er i veldig bra stand.
Biologiske verdier – Skjøtselsplan
Øvre del av innjorda (Storåkeren) er registrert som artsrik slåttemark. Verdien av slåttemarka er satt til høyeste nivå. Ifølge «Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker» ble det registrert 42 slåttemarksarter i 2013. Det er utarbeida skjøtselsplan for området, som utgjør et areal på 8 dekar. Skjøtselsplanen ble revidert og oppdatert i 2019.
Nedre del sett mot vest
Gult felt er det området skjøtselsplanen dekker.
I den reviderte skjøtselsplanen står det om skjøtselen:
«Skjøtselen har i høy grad vært tilfredsstillende, og det er vanskelig å se for seg at det skal kunne oppnås bedre resultat innenfor en femårsperiode. Videre framover blir det viktigste å fortsette det gode arbeidet, og etter hvert med mer vekt på slått og mindre vekt på restaurering. Grunneier ønsker et sterkere fokus på å nytte graset som slås, og han ønsker å fortsette arbeidet med rydding i kantsonene. Dette er fornuftige målsettinger som jeg støtter. I slåttemark som slås årlig og ikke etterbeites har det mange steder vist seg at det over tid blir for høg dominans av moser. Dette gjelder særlig der det er skrint jordsmonn. Foreløpig er ikke dette relevant for Storåkeren, men det er noe som bør holdes øye med, og eventuelt tas hensyn til ved neste revidering av skjøtselsplanen.
Lokaliteten har klart høgere verdi i 2019 enn i 2014, og ved NiN-kartleggingen havner den i kategorien «svært høg kvalitet». Ved vurdering etter DN-håndbok 13 får den i 2019 verdi A.»
Hele skjøtselsplanen kan du lese her: Skjøtselsplan_Storåkeren Leirbakken_2019_red
I 2024 fikk Biofokus i oppdrag å utarbeide en revidert skjøtselsplan for Storåkeren. I denne skjøtselsplanen ble det også tatt med to partier på naboeiendommen, gnr. 8, bnr. 1. Dette er gammel innmark som delvis er vokst igjen. Etter en anbefalt restaurering vil arealet på Storåkeren blir 13,5 dekar og på de to partiene lenger øst 12 dekar. Her kan du lese skjøtselsplanen: Revidert skjøselsplan Leirbakken 01.04.2025
I 2025 fikk eieren utarbeidet en skjøtselsplan for Stormyra på andre sida av elva, ved et stort grustak. Arealet er på hele 53,4 dekar. Biofokus anbefaler å rydde i utkantene av myra, slik at hele arealet blir 64,2 dekar. Denne skjøtselsplanen kan du lese her: Skjøtselsplan Stormyra Biofokus 2025 (1)
Kartutdrag fra skjøtselsplanen:
Bilder
